Et slags tilbakeblikk

For litt under fire måneder siden forlot jeg Norge til fordel for Kenya og Sør-Afrika. Jeg visste veldig lite om hva som ventet meg, jeg var utrolig nervøs og lurte nesten litt på hva jeg drev med. Jeg husker fortsatt alle sommerfuglene som krøp inn i magen min idet vi landet i Nairobi. Enda større sommerfugler fikk liv da vi ankom Sør-Afrika og møtte Thandeka for første gang. 

Nesten fire måneder har gått, nå sitter jeg her, det er under to timer til avreise i retning flyplassen. Får jeg fortsatt plass til all bagasjen? Er det snø hjemme nå? Kommer jeg til å få sove på flyet? Akkurat nå er det så mange spørsmål og tanker i hodet mitt. Jeg synes det er vanskelig å fokusere på å «nyte den siste tiden», fordi jeg gleder meg sånn til å komme hjem. Likevell er det veldig rart at 15. desember har kommet. Den dagen var så langt unna. Jeg har hele tiden forsøkt å strekke meg etter den dagen, trøstet meg med at jeg nærmer meg med stormskritt, og boom, der var den. Det er 9 dager til julaften idag. Det er 3 dager til jeg ser familien min igjen, og det er 4 dager til jeg ser de nærmeste vennene mine igjen. Jeg kan telle alt på en hånd. Det som er uvisst er når jeg får se Sør-Afrika igjen.

Jeg vil nemlig tilbake. Jeg er 99,9% sikker på at jeg må tilbake for å møte venner igjen. De første månedene av oppholdet var vi som kjent i Durban. Der vokste det frem gode vennskap som jeg kommer til å savne. Ikke minst var det her jeg for alvor ble kjent med Mmeli, Nontobeko og Marte. Vi har jobbet godt som et team hele veien. Vi har lært mye av hverandre og vi har vokst sammen. Ja, det har til tider vært så intenst at vi har krasjet og hatt fryktelig dårlig stemning. Noen ganger så ille at jeg har lurt på om hele dette «cfc-opplegget» er verdt det. Når jeg sitter og tenker på dette nå, føles alt som en liten bagatell. I det store bildet er det bare en liten bagatell. Sammenliknet med alle opplevelsene vi har hatt de siste månendene, alle de gode og morsome stundene, er all krangling en brødsmule i forhold. Det er egentlig veldig deilig å tenke på. Det er deilig å vite at minnene fra Sør-Afrika er gode. De er ikke preget av hjemmelengsel, savn, krangling eller uvissthet. 

Underveis har jeg vært flink til å ta bilder. Jeg har mange, mange bilder. Jeg gleder meg til å komme hjem og se igjennom alle ordentlig. Når CFC-året er over vil jeg lage et stort album som jeg kan ha med meg for alltid. Jeg tror også at jeg må forsøke å skrive mer i løpet av neste halvår, som en dagbok, slik at jeg husker mer av hva jeg tenker og føler. Denne bloggen har vært viktig for meg fordi det har vært viktig å oppdatere alle hjemme, og skrive ned hva som har skjedd slik at jeg kan se tilbake. Den har ikke vært like hurtig oppdatert som jeg tenkte, men det har det heller ikke vært tid til. Alt i alt er jeg med andre ord fornøyd med egen dokumentasjon. Av og til så fornøyd at jeg lurer på om jeg egentlig var tilstede der hvor bildene ble tatt. Det ble såå utrolig viktig å dokumentere at jeg nesten glemte å se meg rundt og nyte. 

Nå er det hjem til jul og familie, men CFC-året er overhodet ikke over. 9. januar starter vi opp igjen. Da kommer alle sør-deltakerne fra de ulike landene til Norge. Det blir godt å få Mmeli og Nontobeko til Norge. Nå er det endelig min tur til å skryte av landet mitt og vise frem gode/ dårlige sider ved kultur, tradisjon og livsstil. Vi skal bo på Sunnmøre Folkehøgskule på Ulsteinvik. Det i seg selv er noe jeg er fryktelig spent på. Jeg anser ikke meg selv som en «folkehøgskuleperson» og jeg lurer veldig på hva jeg skal gjøre hver eneste ettermiddag/ kveld når undervisning er over. Vi skal jo for så vidt reise rundt i Norge på ulike turneer, mer om dette senere, vi skal bli bedre kjent med Norges KFUK-KFUM og ikke minst Kirkens Nødhjelp. Jeg vet at vi har et hektisk og spennende halvår forann oss. Forhåpentligvis blir jeg vant til #fhsliv og antageligvis blir det helt topp. 

Om to timer er jeg på flyplassen. No turning back. Vi har en lang reise foran oss, vi lander en eller annen gang mellom 08-10 norsk tid imorgen. Vi skal heldigvis fly Qatar Airways, jeg har hørt så mye bra om det flyselskapet at reisen antageligvis blir helt strålende. Jeg liker egentlig å fly, og det er gøy å mellomlande på nye flyplasser og bare oppleve en bitteliten del av en annen verden. Vi mellomlander i Doha i natt, så jeg orker kanskje ikke å utforske så veldig. Uansett, tirsdag-torsdag er alle norske deltakere på debriefing på Modum før jeg endelig kan gå inn døra hjemme på torsdag. Akkurat nå er jeg så overfylt av takknemlighet og andre følelser at det er vanskelig å skrive. Når jeg har fått bearbeidet inntrykk og vet mer om hvordan jeg kan fortelle «min historie», gleder jeg meg til å skrive om nettopp det. Jeg gleder meg til å fortelle mer og bedre om hvordan disse månedene på mange måter har forandret meg. 

Med andre ord kommer nok denne bloggen til å bestå! Vi snakkes i Norge:-) 

Port Elizabeth

Hjelp! Tiden går så fort. Vi har allerede vært en uke i Port Elizabeth. Nok en gang har vi fått en helt ny opplevelse. Menneskene, områdene og energinivået er annerledes enn alt annet vi har sett hittil. 

Vi kom frem fredag kveld (forrige uke) etter over 13 timer i buss. Vi ble hentet av Sherwin som er ungdomsarbeider her på Port Elizabeth YMCA. Vi ble fraktet til YMCA, fikk mat og ble pent spurt om vi ville dra ut på nye eventyr. Det sa vi selvfølgelig ja til, og på en- to- tre var vi på stranda i et område som heter Summerstrand. Og slik har det egentlig vært helt siden vi kom. Det har skjedd noe hele tiden, og selvom det ikke har skjedd noe har det føltes slik. Som sagt, energinivået her er på likhet med galskap. Skravla går i ett. Det er stadig ny informasjon, nye ting å lære og nye ting å høre. Helgen ble med andre ord tilbrakt sammen med Sherwin og hans store vennegjeng/ andre frivillige i YMCA. Første søndag i advent tilbragte vi på en strand som heter Beachview et stykke utenfor byen. Vi var en stor gjeng som hadde det veldig fint sammen. Senere på kvelden reiste vi hjem til Sherwin og hans familie, vi laget mat og spiste sammen til de sene nattestimer. Herlig!

Transportlogistikk- på vei til Beachview

Beachview

Denne uken har YMCA Port Elizabeth arrangert leir for noen ungdommer. Den ble vi selvfølgelig med på, og det har vært en fantastisk flott uke med nye vennskap, nye inntrykk og mye glede, samt litt frustrasjon. Leiren var nøye planlagt lenge før vi kom, og vi fikk bare beskjed om å følge programmet og være en del av lederteamet. Det gjorde vi så godt vi kunne. Utfordringen for YMCA Port Elizabeth er at de ikke har egen transport i form av minibuss eller liknende. Det gjør at hver gang vi skulle på uflukt måtte vi bestille transport. Her vi fikk vi endelig se african time i praksis. Folk gjør rett og slett litt som de vil. Vi skulle ut på tur på tirsdag, klokken 09:00 om morgenen, men vi kom ikke avgårde før i 12-tiden fordi transporten ikke dukket opp. Dette førte selvfølgelig til at hele programmet ble forskjøvet, og sengetid klokken 22:00 ble til 00:00. Dere forstår. Slik har stort sett hele uken vært. Jeg, som nordmann, blir nok ekstra sliten av det fordi jeg hater å vente og ikke ha en plan B. Her er de vant til det og stresser ikke mer enn nødvendig. Jeg fikk kallenavnet «timekeeper», og er ikke helt sikker på om Sherwin & co mente det godt eller ikke, hehe. 

Vi vandret gjennom en park med mange disney-figurer

Leirdeltakere + noen ledere 

Mandag, 1. desember, var det som kjent verdens aidsdag. Den markerte vi på leiren ved å tenne lys, snakke om HIV/aids og ved å ha noen minutter i stillhet. For disse ungdommene tror jeg det gjorde stort inntrykk. Mange av dem kjenner noen, nære eller fjærne, som er rammet av HIV/aids. Målet med denne leiren var å motivere og skape trygge rom for disse ungdommene. Mange av dem kommer fra dårlige kår og har for eksempel aldri sovet i en ordentlig seng. Ved å delta på denne leiren fikk de mange opplevelser som de kan ta med seg videre i livet. Dette var Sherwin veldig opptatt av. Det handler om ungdommene, ikke om oss. 

Markering 

Den siste helgen i Port Elizabeth skal utnyttes til det fulle. Imorgen skal vi ut på en liten roadtrip, blandt annet skal vi innom Jefferys Bay og en del andre småbyer. Plutselig er det mandag og vi er på vei tilbake til Durban. Enda rarere er det at da har vi bare en uke igjen i dette landet. 

Jeg skal nok få oppdatert en gang eller to før jeg er på vei tilbake til Norge. Nå kan jeg virkelig si det, at jeg snart er på vei hjem. Jeg har skrevet om det før, men for meg som er så familiekjær er det rart å ikke være hjemme i adventstiden. Den er selve høydepunktet i året. Jeg skal kose meg maks og ha det veldig fint de siste 10 dagene, men at det blir godt å komme hjem, legger jeg ikke skjul på :-)

Det Store Gjengopprøret

«Sorry, guys. We can´t do as planned after all, there has been a shooting.» 

Denne beskjeden har vi fått noen ganger de siste ukene. Ofte har vi også fått beskjed om heftige skyteepisoder som har forekommet rett før eller etter vi har ankommet/ forlatt et område. Hva dette kommer av er enkelt å svare på: gjengene i Cape Flatts er på vei til å ta over. 

Cape Flatts er fellesnavnet for townshipsene rundt om Cape Town. Området består av mange ulike områder, noen områder bedre rustet enn andre. Townshipsene er stort sett befolket av gruppen «coloured» og mange generasjoner bor gjerne sammen. Området utenfor YMCA Athlone heter KewTown og er et område hvor folk ble tvangsflyttet til under apartheid. Området består av mange høyblokker eller såkalte «courts» med leiligheter. I hver enkelt leilighet kan det bo opp til 20 mennesker. Barn som bor til venstre for YMCA bygningen tørr ikke å bevege seg til den andre siden av bygningen, og omvendt. De er redde for hva som venter dem på den andre siden og hvem som følger med på hvor de går. KewTown er uformellt delt opp i områder som er kontrollert av ulike gjenger. 

Da jeg først forstod at dette med gjenger var reelt forstod jeg ikke helt i hvilken grad. Ja, jeg har sett gjenger bli skildret på film, men for å si det slik, filmene er ikke overdrevet, heller underdrevet. Disse gjengene foretar seg alt du kan tenke deg av kriminell aktivitet og utnyttelse av mennesker. Narkotika er hovedmotivasjonen for å holde en gjeng aktiv. Ulike gjenger smugler og distribuerer narkotika. Noen gjenger holder også på med våpen og raning. Alikevell er narkotika problem nummer en. Som følge av behovet for å distribuere narkotika, kommer behovet for «løpegutter» som kan gjøre jobben for de store gjenglederne. Det er her barn ned til 10 års alderen blir rekruttert. I stedenfor å gå på skolen blir de tatt vare på av gjengene og gjør som de sier. For organisasjoner som jobber med gjenger er førsteprioritet å stoppe rekruteringen av små barn. 

For to uker siden besøkte vi Pastor Eagle og organisasjonen/ kirken Hanover Community Church for å se arbeidet de driver. Pastor Eagle og hans ansatte har engasjert seg voldsomt i å forene gjengmedlemmer og minske antall skyteepisoder. Hanover Park er et av de tyngst belastede områdene når det kommer til skyting og gjengaktivitet. Pastor Eagle sier at målet ikke i første omgang er å stoppe gjengene, men å avskaffe skytingen. For å få til dette har de opprettet et program som de kaller cease fire. Tidligere gjengmedlemmer jobber nå «undercover» i gjengene, tar del i møter og jobber med holdningsendrende arbeid i gjengene. Disse kalles "interupters" og målet er at de skal avverge en skyteepisode. Samtidig har organisasjonen hundrevis av overvåkningskameraer og lydsensorer i området. Ved hjelp av dette utstyret kan de derfor i løpet av få sekunder se hvor en skyting har tatt sted, hva slags våpen som ble brukt og hvor mange skudd som ble avfyrt per serie. Når denne informasjonen kommer opp kan en av interupterne som er i nærheten komme seg inn i sonen og avlede skytterne. Jobben deres er rett og slett å få de som skyter til å tenke på noe annet. Ofte tar de med seg gangsterne på café og drikker kaffe. Da vi spurte om hvorfor ikke politiet kan gripe inn, ble vi fortalt at politet ligger langt, langt bak. Pastor Eagle fortalte at han har jobbet mye med politiet for å lære DEM opp i teknikker om hvordan avverge skyteepisoder. I tilegg stoler ikke gjengene på politet. Innenfor en politistasjon kan halvparten av de ansatte støtte en gjeng, mens den andre halvparten støtter en annen. På den måten blir ingen rettferdig straffet eller behandlet fordi systemet er korrupt. 

"Interupters"

Forrige uke fikk vi fire tilbringe en hel dag med Pastor Eagle. Vi gjorde veldig mye spennende, og noe av det som har gjort sterkest inntrykk var rundturen vår i Hanover Park. For hver gate vi passerte ble vi fortalt at vi entret et nytt territorium. Eagle fortalte at noen holdt øye med oss, og på et punkt ble vi stoppet av to unge menn. Nå har det seg slik at menneskene i området kjenner Pastor Eagle godt, men de lurte fryktelig på hvem vi var. Da vi fikk lov til å passere fortalte Eagle at den ene mannen er såkalt toppskytter i området. Han har skutt flest av alle gjengmedlemmer, og han går for å være den beste til å skyte. Vi ble også fortalt at de hadde pistolene rett i nærheten slik at hvis noe oppstod var de klare til å angripe. Det fikk diverse tanker til å fare gjennom hodet mitt. Selvom jeg vet at vi var trygge, er det lett å stille seg spørsmålet, hva hvis? 

Hanover Park - courts

Denne organisasjonen jobber også med et program som er et slags «rehab for gangstere.» I seks uker blir gjengmedlemmer fra ulike gjenger tatt med til et leirsted et stykke unna for å gjennomgå et slags kurs. De får opplæring i alt fra helse til hvordan bygge broer med mennesker man har skjøvet vekk. I løpet av de seks ukene de er på stedet får de oppleve mye sosialt og hyggelig også. Etter seks uker får de tilbud om å få hjelp til å finne jobb og på sikt et sted å bo. Mange ønsker selvfølgelig dette, men for noen er kallet fra gjengen for sterkt. Da vi besøkte en av leirstedene var vi med på et foredrag om hvordan det er viktig for oss å benytte oss av støtten som finnes rundt oss. Mange tidligere gjengmedlemmer eller nåværende gjengmedlemmer opplever at de ikke har noen rundt seg. Ofte har de stjålet fra familie og venner og deretter skjøvet de vekk. Foredragsholderen fokuserte på det faktum at ofte ser vi det vi vil se, og ikke det som faktisk lyser forann nesa vår. Med det mener hun at støtteapparatet kan ha vanskelig for å se at noen har forlatt en gjeng og vil starte på nytt. Derfor sa foredragsholderen at disse menneskene måtte ta et valg slik at de kunne gjøre opp for det de har gjort.

Til slutt ble vi bedt om å komme frem for å introdusere oss og fortelle litt om hvem vi var. Det var sterkt å stå foran disse menneskene og forsøke å si noen vettuge ord. Nontobeko ble veldig rørt og fortalte hvor fantastisk hun syntes det var å se at disse menneskene var villige til å bidra til forandring. Hun sa at i dette landet hvor elendighet og kriminalitet råder, er det viktig å se at noen vil ta et steg i riktig retning. 

Her er vi sammen med gruppen som var på "kurs"

Avisutklipp om skyteepisoder og gjengrelatert kriminalitet

Målet med dette innlegget er å forklare hvordan situasjonen er her. Mange afrikanske land sliter med klimautfordringer, vannmangel, hungersnød og andre katastrofer. Selvom Sør-Afrika på mange måter er bedre rustet, har landet helt ulike utfordringer. Da vi reiste fra Durban ble vi advart om at utfordringene var annerledes i Cape Town. Poenget er at Sør-Afrika har litt av alt. Det er så mye korrupsjon, fattigdom, kriminalitet, urettferdighet og ikke minst lidelse. Gjengene ødelegger ikke bare for sine medlemmer, de ødelegger hele lokalsamfunnet. Når skytinger finner sted setter det hele lokalsamfunnet i fare. Det er her jeg blir frustrert. Hvordan kan noen som er vokst opp i et samfunn, behandle samfunnet med så lite respekt. Gjengene tar ikke vare på området sitt, istedenfor utnytter og skremmer de menneskene der. De krever støtte og beskyttelse hvis ikke skyter de 

uskyldige mennesker. 

I Hanover Park kan man ikke gå alene langs gatene, selvom det er midt på dagen. Hvis du går alene og mot all formodning stopper opp kan du være sikker på at du blir omringet av et par menn. De vil ha pengene dine, men du forteller dem at du ikke har penger. Da kan du få det enkle valget mellom å bli skutt eller knivstukket. Stadig vekk ligger unge jenter og gutter knvistukket i veikanten rundt omkring. Det høres garantert helt sinnsykt ut for deg som leser dette innlegget. Tro meg, jeg er helt satt ut, men dette er virkeligheten, dette er hva som preger hverdagen til så mange mennesker. Hvorfor ingen stopper dette har jeg lurt på helt siden jeg kom hit. Det er enda en svakhet i Sør-Afrika og spesielt Cape Town området. Systemet fungerer ikke. Det er her, ser ut til å være intakt, men det fungerer overhodet ikke. Politiet reagerer ikke, bryr seg ikke, er for late. 

«I used to be a gangster and a part of a gang. I was stabbed seven times and I almost died. 

I grew up in KewTown without a father, I was raised by my mother. She had to be both a mother and a father, and at the same time she had to work. She couldn´t always keep her focus on me. Eventually I felt like I needed to belong somewhere. My friends from school and I started smoking, then we started smoking marihuana, and after a while we started making our own drug. We began hanging around and stealing from other people and places. We grew up together and saw the elder guys who were already a part of a gang. Back then, support organizations did not exist, and no one told me that what I was about to do was wrong. My friends and I joined an already existing gang. They didn´t force us. It was up to me if I wanted to join or not. To fit in, and to be allowed in to the gang, you have do to things for the leader. You have to walk around with them, follow them. My father was a prison gangster, he was first jailed by the age of 18. Somehow I always looked up to him. Other gangsters knew who he was, and I had a desire to be like him. Everyone was scared of him, and I saw myself in him. When he died I idolized any gangster and I strongly wanted to be like them. 

My life got rougher once I was a part of the gang. I 2000 I went to prison for 8 months because I possessed drugs. After prison I wanted to go to rehab, but the waiting list was long and I had to wait for over 7 months. When I finished rehab I wanted to go back to the gang. I couldn´t stop, and in 2010 I found myself being deeply addicted to the drugs. There was a time when I felt like I was dating the drugs because I couldn´t wait to prepare it. 

Then, one night in 2011, something came over me. I was crying and I felt the bitterness growing inside of me. Today I understand what happened. I believe it was God who took control over my life and who wanted to change me. I´m glad I have recovered. By the grace of God I have been helped. Gods power and grace took me out of it. I have also forgiven people from the past. The man who stabbed me was from another gang. Today he is my pastor, he serves me in spiritual ways. Today we love each other and I strongly believe that God has a purpose for everyone. 

How do you view the gang-situation today?

The situation is getting worse. Children doesn´t listen to their parents anymore. There is a lot of rebellion out there. The addiction amongst parents is everywhere. In the house, in the streets and in the school. Children and youth backs out of school. The gangs has also changed. Children gets recruited by force. In the past it used to be some sort of control over the situations. Today the gangs shoot all the time. Innocent people and children get shot. The sad part is the lack of attention towards youths. They want to be seen, they want to be the next, big thing. 

Today the gangs wants domination over areas. The bigger reserve, the more drug dealers, the more money. They are shooting each other to decrease the rival gang. Another problem is the security. The cops are not around, they are not strong enough to fight the crimes. 

Today I´m at peace. In KewTown you have to watch your step no matter what your background is. I don´t have to worry that my ex-gang will come after my family. Once you are out, you are out. I care for my children and I care for others children. I watch out for the kids. I see children get abused, molested and recruited in young age. I´m doing what I can to prevent that. After all, gangsterism is passed on from generations.»

Mark

Hermanus og Cape Point

Torsdag og lørdag ble brukt til sightseeing og turistaktiviteter. 

Vi tok fri på torsdag for å reise til en liten by et stykke unna Cape Town som heter Hermanus. Byen er kjent for å være et perfekt sted å se hvaler. Vi så et par stykker, men fordi hval-sesongen straks er over var det ikke mye liv. Hermanus er en koselig liten by. Vi var heldige med været og vi avsluttet dagen med å bade i det atlantiske hav. Hurra!!

Igår, lørdag tok vi turen til Cape Point. Jeg hadde fra før hørt at det skulle være en like fantastisk, om ikke bedre, opplevelse en Table Mountain. Jeg kan nå bekrefte at det stemmer. Da vi kom oss til toppen og fikk se utsikten ble jeg helt satt ut. Det var hav og himmel så langt øye kunne se, og samtidig liknet det på en bukt som var omkranset av fjelltopper. På dette punktet møtes det Indiske hav og det Atlantiske hav. Selvom jeg ikke kunne se akkurat det, er det veldig gøy å tenke på at jeg har vært der. 

På fredag morgen, 06:00, setter vi oss på bussen mot Port Elizabeth. Tiden i Cape Town har virkelig fløyet forbi. Om litt over 3 uker er jeg også hjemme. Alt har sakte men sikkert blitt veldig bra og jeg har kost meg veldig. Vi har en travel uke foran oss med ulike aktiviteter som skal gjennomføres. Vi skal i gang med en opplæring i Local Action Group og samtidig rekke å besøke en del flere prosjekter. Selvom vi gjerne skulle ønske at helgene var fritid, har det fungert overraskende bra å ha opplegg i helgene. Vi har kun gjort turistaktiviteter, og virkelig fått sett det som er «must see» i Cape Town. 

Nå er vi straks på vei til noe som heter Mzoli´s. Jeg har fått det forklart slik at det er et stort område hvor du kjøper grillmat, noen griller det for deg og så spiser du. Hvor det er/ hvem som kommer/ hva slags mat/ hva slags mennesker osv har jeg ikke peiling på. Uansett blir det helt sikkert hyggelig. 

Til sist kan jeg ENDELIG avsløre at vi har hatt godt vær. Etter mye, mye, mye regn i Durban og overskyet vær de første ukene i Cape Town har vi nå hatt fantastisk vær. Det har rett og slett vært så bra at jeg har blitt skikkelig solbrent. Akkurat nå gjør det ikke veldig vondt, men jeg behandler huden pent med alovera og solkrem fra og med nå! 

Robben Island

"The challenge for every prisoner, particularly every political prisoner, is how to survive prison intact, how to emerge from prison undiminished, how to conserve and even replenish one´s beliefs. The first task in accomplishing that is learning exactly what one must do to survive. To that end, one met know the enemy´s purpose before adopting a strategy to undermine it. Prison is designed to break one´s spirit and destroy one´s resolve. To do this, the authorities attempt to exploit every weakness, demolish every initiative, negate all signs of individuality - all with the idea og stamping out that spark that makes each of us human and each of us who we are." 

Long walk to freedom - Nelson Mandela 

På lørdag var vi endelig på Robben Island. Det var stort, viktig og sterkt. Det er veldig vanskelig å beskrive hvordan det var. I forkant av besøket hadde jeg tenkt mye og forventet mye. Jeg tenkte spesielt mye på hvordan jeg kom til å reagere og hva jeg kom til å føle. Jeg leser for tiden Long Walk To Freedom skrevet av Nelson Mandela, og er godt inne i kapitlene om oppholdet på Robben Island. Jeg tenkte at hvis jeg leste mye i den boka kom jeg til å forstå mye mer av Robben Island og måten det fengselet fungerte. Det gjorde jeg for så vidt, men opplevelsen var noe helt annet. 

Da vi, etter en times tid i båt, ankom øya ble vi ført rett til en buss som skulle ta oss på en rundtur. På bussturen hadde vi en fantastisk guide som fortalte om Robben Island og hele dens historie. Lenge før det ble et fengsel ble øya brukt som et oppbevaringssted for mennesker med spedalskhet. Derfor er det en gigantisk gravlund på øya. Hundrevis av graver fylt med ensome og forlatte sjeler. Etter bussturen ble vi sluppet av utenfor fengselet og fikk møte en tidligere fange. Han ville ikke fortelle om hvorfor han satt inne eller hvor lenge, men alikevell fortalte han historiene til medfanger på en verdig måte. Han fortalte om de ulike seksjonene som fangene var delt inn i, hvor lite mat de fikk, hvordan maten ble fordelt utifra hvilken rase/ farge du var, og ikke minst hvordan forholdene var. 

Til slutt fikk vi se cellen til Nelson Mandela. Jeg har jo sett den på bilder tidligere, men det var et fryktelig trist syn. Den var knøtteliten. Jeg visste at den var liten, men virkelig ikke så liten. Alt i alt var det et veldig fint besøk. Jeg fikk se enda mer av historien og virkelig være tilstede. Da vi kom tilbake til her hvor vi bor på ettermiddagen, var jeg så utslitt og trøtt. Slik er dagene våre her til vanlig også. Vi opplever så mye og ser så mye at inntrykkene av og til tar overhånd. 

Innstallasjon laget av kopper som ble brukt av fangene. Den viser fangenummert til Nelson Mandela. 

Nå er det en måned til jeg er tilbake i Norge. Det er veldig rart å tenke på. Tiden har gått så utrolig fort og jeg forstår ikke helt at det er 17. november allerede. Selvom vi bare har en måned igjen er det mye som gjenstår. Vi skal «gjennomføre» Cape Town-oppholdet vårt, forflytte oss til Port Elizabeth og også rekke å dra tilbake til Durban. Med andre ord har vi noen hektiske uker foran oss. Det er deilig og det er trist. Selvom jeg gleder meg så ufattelig mye til å komme hjem har jeg det virkelig utrolig bra og storkoser meg. Av og til må jeg prøve å se meg selv utenifra for å se hvor heldig jeg er og for å forstå at jeg faktisk er i Sør-Afrika. 

Cape Town er som jeg har nevnt tidligere helt annerledes enn alt annet jeg har sett her i Sør-Afrika. Et tema vi har jobbet mye med og lært mye om de siste dagene er gjenger og «gangsterism». Vi har noen veldig spennende dager forann oss hvor vi skal gå og være i områdene hvor gjengene hører til. Jeg skal fortelle mer om det senere. Nå er det mest for å opplyse om at vi gjør mye forskjellig og ikke bare turistaktiviteter. 

"I am fundamentally an optimist. Whether that comes from nature og nurture, I cannot say. Part of being optimistic is keeping one´s head pointed toward the sun, one´s feet moving forward. There were many dark moments when my faith in humanity was sorely tested, but I would not and could not give myself up to despair. That way lay defeat and death."

Long walk to freedom - Nelson Mandela 

Table Mountain

«A walk to remember»

Bokstavelig talt. Idag tok vi fatt på vår hittil største utfordring i vår CFC-historie. Vi skulle bestige det beryktede fjellet, Table Mountain. Optimistiske og glad med sekker fylte av vannflasker ble vi hentet av Ryan og kjørte til foten av fjellet. Enda mer optimistiske løp vi mot begynnelsen av ruten for å starte på «vår tids opplevelse.» Lite ante vi at vi skulle være så fryktelig frustrerte, slitne og motvillige en times tid senere. 

Foten av Table Mountain

Uansett, det viktigste poenget er at vi klarte det. Vi hadde bestemt at vi skulle gå samlet, men det var lettere sagt enn gjort. Etter tre minutter var Mmeli ute av syne. Han hadde bestemt seg for å komme til toppen og som den fjellgeita han er løp han oppover. Halvveis nådde jeg han for å be han vente på oss, men det ble med den pausen. Marte blødde neseblod to ganger i løpet av turen. Dette førte til at det ble lange pauser for å vente på at blodet skulle stoppe å renne. Nontobeko slet med hjertet og var på et punkt fryktelig sliten, men alikvel så veldig målbevist og hun skulle ALDRI gi seg! På et tidspunkt tenkte jeg at hvis jeg ikke går videre nå, så stivner lårene mine slik at jeg hverken kan gå opp eller ned. Derfor tok jeg bena fatt og fortsatte oppover alene, Mmeli forann og de tre andre bak. Det var nok det beste valget jeg har tatt, å gå alene viste seg å være avslappende, deilig og ikke minst effektivt. 

"You are almost there..."

Team South Africa 14/15

En ting jeg tenkte mye på er hva slags fellesskap fjellgåere har. For hver person jeg passerte eller møtte på veien fikk jeg en klapp på skulderen og beskjed om at «I was almost there.» Flere fortalte meg også at jeg bare hadde fem minutter igjen og at det bare var å stå på. For hver gang disse fem minuttene passerte ble jeg mer og mer frustrert, «hvor er den dumme toppen?». Til slutt møtte jeg to mennesker som fikk alt til å snu; de stoppet meg og lurte på hvor mange som hadde fortalt meg at jeg bare hadde fem minutter igjen. Jeg svarte at det var flere enn jeg kunne telle. Da smilte de pent og fortalte at de skulle gi meg sannheten, jeg kunne forvente ca 30 minutters gange før jeg nådde toppen. Da bestemte jeg meg for å gå og ikke se meg tilbake før jeg var på toppen. 31 minutter senere, jeg tok tiden, var jeg på toppen og møtte en smilende Mmeli som ropte at han var umåtelig stolt av meg. Jeg satte meg velfortjent ned etter å ha tøyet lårene mine og drakk resten av vannet mitt. En 15 minutters tid senere dukket de andre opp. Etter bilder og lunsj gikk vi den siste biten til det høyeste punktet og opp til all utsikten. Idet vi stod der forsvant skyene, solen tittet frem igjen og vi fikk tatt noen etterlengtede skryte-/ utsiktsbilder. 

Utsikt mot Camps Bay

Var det verdt alt slitet? UTEN TVIL! Vil jeg gjøre det igjen? KANSKJE! 

For å si det sånn, trenger du en selvtillitboost er Table Mountain riktige måte å skaffe det på. I to og en halv time trasket jeg konstant oppover i steinrøys og steinheller. Det var ikke en eneste flate eller periode med flatt, det var oppover. Tross at jeg vet at stølheten vil innhente meg imorgen, er jeg så stolt og fornøyd med dagen. 

Table Mountain- must see/ do in Cape Town! 

Besties on top of the "world"

PS: Internettforbindelsen er til å bli gal av, derfor hadde jeg verken lyst eller tid til å laste opp mange bilder. Flere og fantastiske bilder finner du på facebook-profilen min! 

Cape Town

Ja, da var vi igang med et nytt kapittel og nye opplevelser!

Endelig er vi fremme i Cape Town og jeg liker det jeg ser. Vi kom trygt frem i går formiddag og ble transportert til Cape Town Observatory. Det er en av avdelingen under Cape Town YMCA. Her skal vi bo, men ikke gjøre så mye annet. Vi har fått vært vårt helt ok rom, mat blir servert og internett-tilgang finnes det jammen også. Kan ikke klage på mye da. Cape Town har vært en drømmedestinasjon og nå er jeg her. Det er nesten litt uvirkelig! 

Mpume fra National Office er her denne uken på jobboppdrag, så i går ettermiddag viste hun oss rundt i Observatory. Observatory er en forstad til Cape Town sentrum, en koselig liten forstad med alt du trenger og mer enn det. Vi spiste middag, tuslet og tok en tidlig kveld. 

Idag møtte vi Ryan fra Athlone YMCA (en annen avdeling) som skal være kordinatoren vår mens vi er i Cape Town. Vi reiste til Athlone for å ha en LAG-training sammen med Mpume og to tyske praktikanter. Det var veldig fint å komme dit og møte personale som var interessert i hvem vi var og hva CFC er for noe. Observatory er stortsett et hostell for studenter og vi har foreløpig ikke møtt noen ansatte i YMCA. Det skal være noen svenske praktikanter her på samme måte som i Durban, men de har vi foreløpig ikke sett noe til. Heldigvis er det en ny dag imorgen ;-) 

Etter en super dag i Athlone reiste vi tilbake til Observatory for å så reise inn til Cape Town sentrum. Rett ved hvor vi bor er det en togstasjon som tar oss inn til byen. Det i seg selv var en opplevelse. Vi presset oss inn i et allerede fullt tog, dørene forble åpne og toget kjørte videre. Herlig! Turen gikk til Waterfront, som er en blanding av kjøpesenter, restauranter, masse utsikt og hav. Fra turen vår rundt området så vi Table Mountain og ikke minst Robben Island. Jeg gleder meg så til å dra dit. 

Nontobeko, Mpume, Mmeli og Marte

Foreløpig er jeg veldig gira og på topp. Jeg nyter at vi har reist videre og kommet oss avgårde. Selvom jeg måtte betale overvekt på kofferten min er jeg fornøyd. Alt kommer til å løse seg også her. Det er nesten litt utrolig at alt har gått så bra. Cape Town er virkelig en annen verden. Det var vi forberedt på, men man tror det som regel ikke før man ser det. Det er helt nydelig her, hyggelige mennesker og godt selskap i CFC-teamet mitt. Jeg gleder meg til fortsettelsen.

Imorgen skal vi tilbake til Athlone og fortsette med LAG-programmet. Det er også hyggelig at det er tyske praktikanter her. Jeg tror vi kommer til å få en like god og fin vennegjeng her i Cape Town som vi har forlatt i Durban. På mange måter hadde det vært fint å være på et sted hele perioden, man får tettere relasjoner og større tilknytting til stedet. Likevel ville jeg foreløpig ikke ha byttet bort reisingen vår. Jeg vet at vi er ufattelig heldige. Når jeg ser tilbake på alt vi har opplevd hittil forstår jeg virkelig hvor heldig jeg er og hvor mange muligheter jeg har.