Port Elizabeth

Hjelp! Tiden går så fort. Vi har allerede vært en uke i Port Elizabeth. Nok en gang har vi fått en helt ny opplevelse. Menneskene, områdene og energinivået er annerledes enn alt annet vi har sett hittil. 

Vi kom frem fredag kveld (forrige uke) etter over 13 timer i buss. Vi ble hentet av Sherwin som er ungdomsarbeider her på Port Elizabeth YMCA. Vi ble fraktet til YMCA, fikk mat og ble pent spurt om vi ville dra ut på nye eventyr. Det sa vi selvfølgelig ja til, og på en- to- tre var vi på stranda i et område som heter Summerstrand. Og slik har det egentlig vært helt siden vi kom. Det har skjedd noe hele tiden, og selvom det ikke har skjedd noe har det føltes slik. Som sagt, energinivået her er på likhet med galskap. Skravla går i ett. Det er stadig ny informasjon, nye ting å lære og nye ting å høre. Helgen ble med andre ord tilbrakt sammen med Sherwin og hans store vennegjeng/ andre frivillige i YMCA. Første søndag i advent tilbragte vi på en strand som heter Beachview et stykke utenfor byen. Vi var en stor gjeng som hadde det veldig fint sammen. Senere på kvelden reiste vi hjem til Sherwin og hans familie, vi laget mat og spiste sammen til de sene nattestimer. Herlig!

Transportlogistikk- på vei til Beachview

Beachview

Denne uken har YMCA Port Elizabeth arrangert leir for noen ungdommer. Den ble vi selvfølgelig med på, og det har vært en fantastisk flott uke med nye vennskap, nye inntrykk og mye glede, samt litt frustrasjon. Leiren var nøye planlagt lenge før vi kom, og vi fikk bare beskjed om å følge programmet og være en del av lederteamet. Det gjorde vi så godt vi kunne. Utfordringen for YMCA Port Elizabeth er at de ikke har egen transport i form av minibuss eller liknende. Det gjør at hver gang vi skulle på uflukt måtte vi bestille transport. Her vi fikk vi endelig se african time i praksis. Folk gjør rett og slett litt som de vil. Vi skulle ut på tur på tirsdag, klokken 09:00 om morgenen, men vi kom ikke avgårde før i 12-tiden fordi transporten ikke dukket opp. Dette førte selvfølgelig til at hele programmet ble forskjøvet, og sengetid klokken 22:00 ble til 00:00. Dere forstår. Slik har stort sett hele uken vært. Jeg, som nordmann, blir nok ekstra sliten av det fordi jeg hater å vente og ikke ha en plan B. Her er de vant til det og stresser ikke mer enn nødvendig. Jeg fikk kallenavnet «timekeeper», og er ikke helt sikker på om Sherwin & co mente det godt eller ikke, hehe. 

Vi vandret gjennom en park med mange disney-figurer

Leirdeltakere + noen ledere 

Mandag, 1. desember, var det som kjent verdens aidsdag. Den markerte vi på leiren ved å tenne lys, snakke om HIV/aids og ved å ha noen minutter i stillhet. For disse ungdommene tror jeg det gjorde stort inntrykk. Mange av dem kjenner noen, nære eller fjærne, som er rammet av HIV/aids. Målet med denne leiren var å motivere og skape trygge rom for disse ungdommene. Mange av dem kommer fra dårlige kår og har for eksempel aldri sovet i en ordentlig seng. Ved å delta på denne leiren fikk de mange opplevelser som de kan ta med seg videre i livet. Dette var Sherwin veldig opptatt av. Det handler om ungdommene, ikke om oss. 

Markering 

Den siste helgen i Port Elizabeth skal utnyttes til det fulle. Imorgen skal vi ut på en liten roadtrip, blandt annet skal vi innom Jefferys Bay og en del andre småbyer. Plutselig er det mandag og vi er på vei tilbake til Durban. Enda rarere er det at da har vi bare en uke igjen i dette landet. 

Jeg skal nok få oppdatert en gang eller to før jeg er på vei tilbake til Norge. Nå kan jeg virkelig si det, at jeg snart er på vei hjem. Jeg har skrevet om det før, men for meg som er så familiekjær er det rart å ikke være hjemme i adventstiden. Den er selve høydepunktet i året. Jeg skal kose meg maks og ha det veldig fint de siste 10 dagene, men at det blir godt å komme hjem, legger jeg ikke skjul på :-)