Et slags tilbakeblikk

For litt under fire måneder siden forlot jeg Norge til fordel for Kenya og Sør-Afrika. Jeg visste veldig lite om hva som ventet meg, jeg var utrolig nervøs og lurte nesten litt på hva jeg drev med. Jeg husker fortsatt alle sommerfuglene som krøp inn i magen min idet vi landet i Nairobi. Enda større sommerfugler fikk liv da vi ankom Sør-Afrika og møtte Thandeka for første gang. 

Nesten fire måneder har gått, nå sitter jeg her, det er under to timer til avreise i retning flyplassen. Får jeg fortsatt plass til all bagasjen? Er det snø hjemme nå? Kommer jeg til å få sove på flyet? Akkurat nå er det så mange spørsmål og tanker i hodet mitt. Jeg synes det er vanskelig å fokusere på å «nyte den siste tiden», fordi jeg gleder meg sånn til å komme hjem. Likevell er det veldig rart at 15. desember har kommet. Den dagen var så langt unna. Jeg har hele tiden forsøkt å strekke meg etter den dagen, trøstet meg med at jeg nærmer meg med stormskritt, og boom, der var den. Det er 9 dager til julaften idag. Det er 3 dager til jeg ser familien min igjen, og det er 4 dager til jeg ser de nærmeste vennene mine igjen. Jeg kan telle alt på en hånd. Det som er uvisst er når jeg får se Sør-Afrika igjen.

Jeg vil nemlig tilbake. Jeg er 99,9% sikker på at jeg må tilbake for å møte venner igjen. De første månedene av oppholdet var vi som kjent i Durban. Der vokste det frem gode vennskap som jeg kommer til å savne. Ikke minst var det her jeg for alvor ble kjent med Mmeli, Nontobeko og Marte. Vi har jobbet godt som et team hele veien. Vi har lært mye av hverandre og vi har vokst sammen. Ja, det har til tider vært så intenst at vi har krasjet og hatt fryktelig dårlig stemning. Noen ganger så ille at jeg har lurt på om hele dette «cfc-opplegget» er verdt det. Når jeg sitter og tenker på dette nå, føles alt som en liten bagatell. I det store bildet er det bare en liten bagatell. Sammenliknet med alle opplevelsene vi har hatt de siste månendene, alle de gode og morsome stundene, er all krangling en brødsmule i forhold. Det er egentlig veldig deilig å tenke på. Det er deilig å vite at minnene fra Sør-Afrika er gode. De er ikke preget av hjemmelengsel, savn, krangling eller uvissthet. 

Underveis har jeg vært flink til å ta bilder. Jeg har mange, mange bilder. Jeg gleder meg til å komme hjem og se igjennom alle ordentlig. Når CFC-året er over vil jeg lage et stort album som jeg kan ha med meg for alltid. Jeg tror også at jeg må forsøke å skrive mer i løpet av neste halvår, som en dagbok, slik at jeg husker mer av hva jeg tenker og føler. Denne bloggen har vært viktig for meg fordi det har vært viktig å oppdatere alle hjemme, og skrive ned hva som har skjedd slik at jeg kan se tilbake. Den har ikke vært like hurtig oppdatert som jeg tenkte, men det har det heller ikke vært tid til. Alt i alt er jeg med andre ord fornøyd med egen dokumentasjon. Av og til så fornøyd at jeg lurer på om jeg egentlig var tilstede der hvor bildene ble tatt. Det ble såå utrolig viktig å dokumentere at jeg nesten glemte å se meg rundt og nyte. 

Nå er det hjem til jul og familie, men CFC-året er overhodet ikke over. 9. januar starter vi opp igjen. Da kommer alle sør-deltakerne fra de ulike landene til Norge. Det blir godt å få Mmeli og Nontobeko til Norge. Nå er det endelig min tur til å skryte av landet mitt og vise frem gode/ dårlige sider ved kultur, tradisjon og livsstil. Vi skal bo på Sunnmøre Folkehøgskule på Ulsteinvik. Det i seg selv er noe jeg er fryktelig spent på. Jeg anser ikke meg selv som en «folkehøgskuleperson» og jeg lurer veldig på hva jeg skal gjøre hver eneste ettermiddag/ kveld når undervisning er over. Vi skal jo for så vidt reise rundt i Norge på ulike turneer, mer om dette senere, vi skal bli bedre kjent med Norges KFUK-KFUM og ikke minst Kirkens Nødhjelp. Jeg vet at vi har et hektisk og spennende halvår forann oss. Forhåpentligvis blir jeg vant til #fhsliv og antageligvis blir det helt topp. 

Om to timer er jeg på flyplassen. No turning back. Vi har en lang reise foran oss, vi lander en eller annen gang mellom 08-10 norsk tid imorgen. Vi skal heldigvis fly Qatar Airways, jeg har hørt så mye bra om det flyselskapet at reisen antageligvis blir helt strålende. Jeg liker egentlig å fly, og det er gøy å mellomlande på nye flyplasser og bare oppleve en bitteliten del av en annen verden. Vi mellomlander i Doha i natt, så jeg orker kanskje ikke å utforske så veldig. Uansett, tirsdag-torsdag er alle norske deltakere på debriefing på Modum før jeg endelig kan gå inn døra hjemme på torsdag. Akkurat nå er jeg så overfylt av takknemlighet og andre følelser at det er vanskelig å skrive. Når jeg har fått bearbeidet inntrykk og vet mer om hvordan jeg kan fortelle «min historie», gleder jeg meg til å skrive om nettopp det. Jeg gleder meg til å fortelle mer og bedre om hvordan disse månedene på mange måter har forandret meg. 

Med andre ord kommer nok denne bloggen til å bestå! Vi snakkes i Norge:-)