Robben Island

"The challenge for every prisoner, particularly every political prisoner, is how to survive prison intact, how to emerge from prison undiminished, how to conserve and even replenish one´s beliefs. The first task in accomplishing that is learning exactly what one must do to survive. To that end, one met know the enemy´s purpose before adopting a strategy to undermine it. Prison is designed to break one´s spirit and destroy one´s resolve. To do this, the authorities attempt to exploit every weakness, demolish every initiative, negate all signs of individuality - all with the idea og stamping out that spark that makes each of us human and each of us who we are." 

Long walk to freedom - Nelson Mandela 

På lørdag var vi endelig på Robben Island. Det var stort, viktig og sterkt. Det er veldig vanskelig å beskrive hvordan det var. I forkant av besøket hadde jeg tenkt mye og forventet mye. Jeg tenkte spesielt mye på hvordan jeg kom til å reagere og hva jeg kom til å føle. Jeg leser for tiden Long Walk To Freedom skrevet av Nelson Mandela, og er godt inne i kapitlene om oppholdet på Robben Island. Jeg tenkte at hvis jeg leste mye i den boka kom jeg til å forstå mye mer av Robben Island og måten det fengselet fungerte. Det gjorde jeg for så vidt, men opplevelsen var noe helt annet. 

Da vi, etter en times tid i båt, ankom øya ble vi ført rett til en buss som skulle ta oss på en rundtur. På bussturen hadde vi en fantastisk guide som fortalte om Robben Island og hele dens historie. Lenge før det ble et fengsel ble øya brukt som et oppbevaringssted for mennesker med spedalskhet. Derfor er det en gigantisk gravlund på øya. Hundrevis av graver fylt med ensome og forlatte sjeler. Etter bussturen ble vi sluppet av utenfor fengselet og fikk møte en tidligere fange. Han ville ikke fortelle om hvorfor han satt inne eller hvor lenge, men alikevell fortalte han historiene til medfanger på en verdig måte. Han fortalte om de ulike seksjonene som fangene var delt inn i, hvor lite mat de fikk, hvordan maten ble fordelt utifra hvilken rase/ farge du var, og ikke minst hvordan forholdene var. 

Til slutt fikk vi se cellen til Nelson Mandela. Jeg har jo sett den på bilder tidligere, men det var et fryktelig trist syn. Den var knøtteliten. Jeg visste at den var liten, men virkelig ikke så liten. Alt i alt var det et veldig fint besøk. Jeg fikk se enda mer av historien og virkelig være tilstede. Da vi kom tilbake til her hvor vi bor på ettermiddagen, var jeg så utslitt og trøtt. Slik er dagene våre her til vanlig også. Vi opplever så mye og ser så mye at inntrykkene av og til tar overhånd. 

Innstallasjon laget av kopper som ble brukt av fangene. Den viser fangenummert til Nelson Mandela. 

Nå er det en måned til jeg er tilbake i Norge. Det er veldig rart å tenke på. Tiden har gått så utrolig fort og jeg forstår ikke helt at det er 17. november allerede. Selvom vi bare har en måned igjen er det mye som gjenstår. Vi skal «gjennomføre» Cape Town-oppholdet vårt, forflytte oss til Port Elizabeth og også rekke å dra tilbake til Durban. Med andre ord har vi noen hektiske uker foran oss. Det er deilig og det er trist. Selvom jeg gleder meg så ufattelig mye til å komme hjem har jeg det virkelig utrolig bra og storkoser meg. Av og til må jeg prøve å se meg selv utenifra for å se hvor heldig jeg er og for å forstå at jeg faktisk er i Sør-Afrika. 

Cape Town er som jeg har nevnt tidligere helt annerledes enn alt annet jeg har sett her i Sør-Afrika. Et tema vi har jobbet mye med og lært mye om de siste dagene er gjenger og «gangsterism». Vi har noen veldig spennende dager forann oss hvor vi skal gå og være i områdene hvor gjengene hører til. Jeg skal fortelle mer om det senere. Nå er det mest for å opplyse om at vi gjør mye forskjellig og ikke bare turistaktiviteter. 

"I am fundamentally an optimist. Whether that comes from nature og nurture, I cannot say. Part of being optimistic is keeping one´s head pointed toward the sun, one´s feet moving forward. There were many dark moments when my faith in humanity was sorely tested, but I would not and could not give myself up to despair. That way lay defeat and death."

Long walk to freedom - Nelson Mandela