Table Mountain

«A walk to remember»

Bokstavelig talt. Idag tok vi fatt på vår hittil største utfordring i vår CFC-historie. Vi skulle bestige det beryktede fjellet, Table Mountain. Optimistiske og glad med sekker fylte av vannflasker ble vi hentet av Ryan og kjørte til foten av fjellet. Enda mer optimistiske løp vi mot begynnelsen av ruten for å starte på «vår tids opplevelse.» Lite ante vi at vi skulle være så fryktelig frustrerte, slitne og motvillige en times tid senere. 

Foten av Table Mountain

Uansett, det viktigste poenget er at vi klarte det. Vi hadde bestemt at vi skulle gå samlet, men det var lettere sagt enn gjort. Etter tre minutter var Mmeli ute av syne. Han hadde bestemt seg for å komme til toppen og som den fjellgeita han er løp han oppover. Halvveis nådde jeg han for å be han vente på oss, men det ble med den pausen. Marte blødde neseblod to ganger i løpet av turen. Dette førte til at det ble lange pauser for å vente på at blodet skulle stoppe å renne. Nontobeko slet med hjertet og var på et punkt fryktelig sliten, men alikvel så veldig målbevist og hun skulle ALDRI gi seg! På et tidspunkt tenkte jeg at hvis jeg ikke går videre nå, så stivner lårene mine slik at jeg hverken kan gå opp eller ned. Derfor tok jeg bena fatt og fortsatte oppover alene, Mmeli forann og de tre andre bak. Det var nok det beste valget jeg har tatt, å gå alene viste seg å være avslappende, deilig og ikke minst effektivt. 

"You are almost there..."

Team South Africa 14/15

En ting jeg tenkte mye på er hva slags fellesskap fjellgåere har. For hver person jeg passerte eller møtte på veien fikk jeg en klapp på skulderen og beskjed om at «I was almost there.» Flere fortalte meg også at jeg bare hadde fem minutter igjen og at det bare var å stå på. For hver gang disse fem minuttene passerte ble jeg mer og mer frustrert, «hvor er den dumme toppen?». Til slutt møtte jeg to mennesker som fikk alt til å snu; de stoppet meg og lurte på hvor mange som hadde fortalt meg at jeg bare hadde fem minutter igjen. Jeg svarte at det var flere enn jeg kunne telle. Da smilte de pent og fortalte at de skulle gi meg sannheten, jeg kunne forvente ca 30 minutters gange før jeg nådde toppen. Da bestemte jeg meg for å gå og ikke se meg tilbake før jeg var på toppen. 31 minutter senere, jeg tok tiden, var jeg på toppen og møtte en smilende Mmeli som ropte at han var umåtelig stolt av meg. Jeg satte meg velfortjent ned etter å ha tøyet lårene mine og drakk resten av vannet mitt. En 15 minutters tid senere dukket de andre opp. Etter bilder og lunsj gikk vi den siste biten til det høyeste punktet og opp til all utsikten. Idet vi stod der forsvant skyene, solen tittet frem igjen og vi fikk tatt noen etterlengtede skryte-/ utsiktsbilder. 

Utsikt mot Camps Bay

Var det verdt alt slitet? UTEN TVIL! Vil jeg gjøre det igjen? KANSKJE! 

For å si det sånn, trenger du en selvtillitboost er Table Mountain riktige måte å skaffe det på. I to og en halv time trasket jeg konstant oppover i steinrøys og steinheller. Det var ikke en eneste flate eller periode med flatt, det var oppover. Tross at jeg vet at stølheten vil innhente meg imorgen, er jeg så stolt og fornøyd med dagen. 

Table Mountain- must see/ do in Cape Town! 

Besties on top of the "world"

PS: Internettforbindelsen er til å bli gal av, derfor hadde jeg verken lyst eller tid til å laste opp mange bilder. Flere og fantastiske bilder finner du på facebook-profilen min!