Gatebarna

Det er lett å tenke at grunnen til at barn havner på gaten er fordi de er umulige å ha med å gjøre. Det er lette å tenke at gatebarn er foreldreløse. Det er lett å tenke at gatebarn bare har seg selv å takke for hverdagen sin, og at de egentlig har et trygt og godt hjem de kan returnere til når som helst.

Det er mest sannsynlig helt feil. 

Idag har vi tilbragt dagen i Pietermaritzburg og vært med og besøkt et program som dreier seg rundt gatebarn. Pietermaritzburg YMCA har forstått at det er utrolig mange barn som lever på gatene i nærområdet. Det er ikke bare barn. Det er gutter og jenter helt ned i 9-års alderen, og gutter og jenter helt opp til 30-års alderen. To ganger i uken arrangerer de et møtested for disse barna. Det kan komme opptil 50 stykker hver gang. De får mulighet til å spille ulike ballspill, de deltar på talkshops om f.eks reproduktiv helse og de får et godt og stort måltid. I tillegg får de tilgang på dusj og såpe, og stort sett mulighet til å vaske klærne sine. 

Målet er alikevell å få barna tilbake i hjemmene sine. De forsøker å skape relasjon til hvert eneste barn og kartlegge familieforhold, hvor de kommer fra og hvor lenge de har bodd på gaten. 

Det som gjorde veldig sterkt inntrykk idag var da Nondo, som alene har ansvar for dette prosjektet, fortalte om mange av historiene. Disse barna har ikke stukket hjemmefra fordi de er vanskelige eller rebelske. De har stukket fra hjemmene sine fordi de innser at det er bedre å kjempe for å overleve på gata enn å leve med familien sin. 

Det handler om jenter som er blitt misbrukt så mye at de til slutt ikke bryr seg om hva de gjør for å overleve. Det handler om barn som lever uten gode forbilder. Barn som lever med dypt alkoholiserte og fattige foreldre. Det handler om barn som aldri når opp i familienes målestokker.  

Fordi de har opplevd så ufattelig mye dritt, rett og slett, setter de opp vegger som isolerer dem fra alle følelser og menneskelige aspekter. På den måten kan de overleve på gaten. 

Nondo i blå- og hvitstripete t-skjorte.  

Nondo fortalte videre at arbeidet med å sikre barna/ ungdommene et hjem er en lang og krevende prosess. Selvom målet er å få de hjem til sine egne familier, har mange havnet i nye og trygge hjem. Som dere forstår så er ikke problemet alltid barna, det er like mye foreldrene. Derfor er en vesentlig del av arbeidet å ha samtaler med foreldrene. Mange ganger høster det gode frukter og sørger for at barna kan komme trygt hjem igjen. Andre ganger avdekker det hvorfor barna stakk av i utgangspunktet. Hun fortalte at hun flere ganger har møtt foreldre som ikke forstår hvor ikke YMCA kan ta seg av ungdommene deres, eller hun har møtt foreldre som ikke ønsker å ha noe med barna å gjøre. 

Idag var vi der mest for å observere og lære om utfordringene. Det handler ikke bare om at barna bor på gaten, men at samfunnet i seg selv ikke annerkjenner gatebarn som et problem. Vi skal mest sannsynlig tilbake igjen for å bidra inn i arbeidet som drives for å påvirket samfunnet om å mobilsere fosterhjem og muligheter for barna. Et eksempel på andre problemer er at helseklinikkene ikke vil ta imot gatebarn som pasienter. Mange er fryktelig syke og dårlige stilt, men alikevell får de ikke den behandlingen og hjelpen de trenger. Flere av de eldre guttene er også HIV-positive. Det er en utfordring i seg selv. 

Det var fryktelig mange triste og tøffe historier idag. Informasjonen kom som en rennende foss fra Nondo. Hun er et forbilde og en ildsjel. Hun satser alt på disse barna og hun er ikke villig til å gi seg før hverdagen er lysere for samtlige.  Dette er et program jeg er spent på å være med å jobbe med, og jeg er spent på hvor det kan føre. Forhåpentligvis får vi være med på å starte en kampanje som kan legge press på spesielt sosialarbeiderne slik at arbeidet med å skaffe nye hjem kan effektiviseres. 

Denne dagen har vært helt magisk. Som man kan se ut fra bildene er det mange blide og gode ungdommer. Timene passerte raskt og jeg har kost meg veldig, samtidig som jeg har fått se hvor skjevt Sør-Afrika er.  Jeg følte på mange måter at jeg var en del av gjengen. De behandlet meg som en av dem. Jeg var ikke en obeservatør, jeg var en venn.